-
Leia por capítulosComentário sobre a Leitura Bíblica de Hoje
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
16
|1 Crônicas 19:16|
Da syrerne så at de var blitt slått av Israel, sendte de bud at de syrere som bodde på hin side av elven*, skulde dra ut; og Sofak, høvdingen over Hadaresers hær, førte dem. / {* Eufrat.}
-
17
|1 Crônicas 19:17|
Da dette blev meldt David, samlet han hele Israel og gikk over Jordan, og da han kom frem til dem, stilte han sig op imot dem - han fylket sin hær mot syrerne, og de stred mot ham.
-
18
|1 Crônicas 19:18|
Men syrerne flyktet for Israel, og David drepte blandt syrerne mannskapet på syv tusen vogner og firti tusen mann fotfolk; også hærføreren Sofak drepte han.
-
19
|1 Crônicas 19:19|
Da Hadaresers menn så at de var blitt slått av Israel, gjorde de fred med David og blev hans tjenere; og syrerne vilde ikke mere hjelpe Ammons barn.
-
1
|1 Crônicas 20:1|
Året efter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, tok Joab ut med krigshæren og herjet Ammons barns land, og da han kom til Rabba, kringsatte han det; men David blev i Jerusalem; og Joab tok Rabba og ødela byen.
-
2
|1 Crônicas 20:2|
Og David tok deres konges krone fra hans hode; det viste sig at den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nu kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med sig bort.
-
3
|1 Crônicas 20:3|
Og folket som bodde der, førte han ut og skar dem over med sager og treskesleder av jern eller hugg dem sønder med økser. Så gjorde David med alle Ammons barns byer. Derefter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.
-
4
|1 Crônicas 20:4|
Siden kom det til et slag med filistrene ved Geser; da slo husatitten Sibbekai Sippai, som hørte til Rafas barn, og de blev ydmyket.
-
5
|1 Crônicas 20:5|
Så kom det atter til strid med filistrene; og Elhanan, Ja'urs sønn, slo Lahmi, en bror av gittitten Goliat, som hadde et spyd hvis skaft var som en veverstang.
-
6
|1 Crônicas 20:6|
Ennu en gang kom det til strid ved Gat. Der var en høivoksen mann, som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot - i alt fire og tyve fingrer og tær; han var og en efterkommer av Rafa.
-
-
Sugestões

Clique para ler Isaías 11-14
26 de julho LAB 573
O QUEBRADOR DE PEDRAS
Isaías 11-14
Quando li Isaías 14, na minha leitura, tive uma sensação que, para traduzi-la, é necessário contar uma história que encontrei no site www.pregador.com.br, com o título “O QUEBRADOR DE PEDRAS”. Ela estava catalogada sobre o assunto da inveja. Então, imagine a sensação que tive ao ler esse capítulo.
Segundo a lenda (que é apenas para ilustrar), diz que havia um sujeito muito simples, que ganhava a vida quebrando pedras. Era o quebrador de pedras. Apesar do fato de ter saúde, emprego e família, ele vivia permanentemente insatisfeito.
Certo dia, ele passou em frente à casa de um homem muito rico e importante. Ele sentiu uma terrível inveja, quando viu aquele homem cercado de bens valiosos e pessoas importantes. Do mais profundo do seu ser, pensou: “Ah... como eu queria ser aquele homem!” Então, inexplicavelmente, como num passe de mágica... plim! Foi colocado no lugar do rico.
Mas quando ia começar a usufruir o luxo e o poder, passou em frente daquela casa um importante general, montado num magnífico cavalo, e todos se curvavam diante dele. O quebrador de pedras novamente sentiu inveja e desejou ser aquele general e, mais uma vez, plim! Lá estava ele, em cima do cavalo.
Quando ia começar a desfrutar o prestígio do general, caiu do cavalo, devido ao forte calor do Sol do meio-dia. Então, ele invejou o Sol e... plim!
Ao começar a experimentar todo o poder de seus raios, uma nuvem escura veio e tapou-lhe a visão. Invejou a nuvem escura e... plim!
Quando ia tapar os raios do Sol, passou um forte vento e jogou a nuvem para longe. Invejou o vento e... plim!
E quando ia jogar as nuvens escuras para bem longe, uma montanha quebrou o vento. Invejou a montanha e... plim! Tornou-se a montanha.
Ah... Agora, finalmente, parece que ficou satisfeito, pois, parecia-lhe que, em todo o mundo, nada era mais poderoso que uma grande e inabalável montanha.
Mas foi neste pequeno e único momento de satisfação que ele ouviu um som que lhe era bastante familiar, o som de uma pesada marreta de ferro manejada com habilidade por um musculoso quebrador de pedras, quebrando a montanha devagarzinho.
Interessante! A inveja só pode levar a uma coisa: autodestruição.
Houve um tempo em que tudo era perfeito e ninguém sofria. Mas um anjo infeliz resolveu experimentar algo que não seria bom: ter inveja. A tentação não é pecado, o pecado é alimentá-la. Hoje, arcamos com as consequências dessa inveja: a existência do diabo e o inferno no qual nós precisamos viver.
Não compensa invejar nada de ninguém. Cultive o contentamento e você será muito feliz!
Valdeci Júnior
Fátima Silva