-
Leia por capítulosComentário sobre a Leitura Bíblica de Hoje
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
1
|Isaías 51:1|
Hør på mig, I som jager efter rettferdighet, I som søker Herren! Se på det fjell som I er hugget ut av, og på den brønn som I er gravd ut av!
-
2
|Isaías 51:2|
Se på Abraham, eders far, og på Sara, som fødte eder! For da han ennu bare var en, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor;
-
3
|Isaías 51:3|
for Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have; fryd og glede skal finnes der, takksigelse og lovsang.
-
4
|Isaías 51:4|
Hør på mig, mitt folk! Vend øret til mig, du min menighet! For lov skal gå ut fra mig, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene.
-
5
|Isaías 51:5|
Min rettferdighet er nær, min frelse bryter frem, og mine armer skal hjelpe folkene til rett; på mig skal øene vente, og på min arm skal de bie.
-
6
|Isaías 51:6|
Løft eders øine til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal blåses bort som røk, og jorden skal eldes som et klædebon, og de som bor på den, skal dø som mygg; men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.
-
7
|Isaías 51:7|
Hør på mig, I som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte! Frykt ikke menneskers hån, og reddes ikke for deres spottende ord.
-
8
|Isaías 51:8|
For møll skal fortære dem som et klæsplagg, og makk skal fortære dem som ull; men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.
-
9
|Isaías 51:9|
Våkn op, våkn op, klæ dig i styrke, du Herrens arm! Våkn op som i gamle dager, som i fordums tid! Var det ikke du som felte Rahab*, som gjennemboret havuhyret? / {* Egypten. 2MO 14, 14; 6, 6; 15, 12. SLM 74, 13. 14; 89, 11. JES 27, 1; 30, 7. ESK 29, 3 fg.}
-
10
|Isaías 51:10|
Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets bunn til en vei, så det frelste folk kunde gå gjennem det?
-
-
Sugestões
Clique para ler Ezequiel 42-44
10 de setembro LAB 619
SERVICE
Ezequiel 42-44
Uns têm medo, outros têm vergonha, servir ao Senhor. Falta-lhes coragem até para distribuir folhetos, dizer “Jesus te ama” a alguém, dar testemunho pessoal ou convidar outra pessoa para ir à igreja. Não fazem nada, e, mesmo assim, ainda têm a desculpa esfarrapada de dizer que o melhor serviço que prestamos a Deus é o testemunho silencioso de uma vida pessoal devota. Santa ignorância!
Mas eu também, no passado, já tive uma época na minha vida em que sofri dessa síndrome de covardia. As razões que nos levam a isso são muitas, mas aqui vamos bater forte em apenas uma destas teclas, ao comentarmos os capítulos de hoje.
Ezequiel 42 apresenta uma preocupação bem fina quanto a todos os detalhes pertinentes aos quartos dos sacerdotes, que ficariam no Templo. Aqui, os aposentos dos sacerdotes na casa do Senhor, podem nos fazer lembrar: a ocasião em que Jesus disse que na casa do Pai há muitas moradas que estão sendo preparadas para nós estarmos com Ele para sempre; ou o Salmo 23, onde Davi expressa seu desejo de querer habitar – morar - na “casa do Senhor para todo o sempre”. Tentativas humanas de aproximação com o divino.
E Deus fica super feliz! Sabe quando um namorado que está distante telefona para a noiva avisando que vai chegar de viagem? Ela suspira fundo e, de peito estufado, tem a impressão de que foi a casa toda que encheu-se de um novo clima que está no ar. Quando o apaixonado Deus vê que o motivo de Sua paixão, o ser humano, quer aproximar-se, Ele se manifesta; a glória do Senhor retorna e enche o Templo. Naquela época, o templo físico. Hoje, o seu ser, que é o templo do Espírito Santo. É aí que acontece a adoração. E é por isso que quando o Senhor se manifesta assim, a presença do altar é tão importante. Porque é diante do trono, ao pé do altar, que fazemos as descobertas mais nobres.
Em Ezequiel 44, Deus é a voz ativa que fala sobre o príncipe, os levitas e os sacerdotes. O príncipe era o representante mais direto do governo de Deus, que trabalhava diretamente para Ele, servindo o Seu povo. Os levitas eram os obreiros da causa de Deus que punham a mão ma massa, no avanço da obra do Senhor. E os sacerdotes dedicavam a vida toda à orientação e à liderança de todo esse contexto religioso. E o Senhor faz questão de conversar bem de perto, com eles, sobre estes trabalhos deles, dando-lhes todo o suporte necessário.
Se Deus tem tanto interesse em nos acompanhar na obra, por que iremos temer?
Valdeci Júnior
Fátima Silva