-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
1
|Miquéias 4:1|
Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høit hevet skal det være over alle høider; og folkeslag skal strømme op på det.
-
2
|Miquéias 4:2|
Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.
-
3
|Miquéias 4:3|
Og han skal dømme mellem mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mere lære å føre krig,
-
4
|Miquéias 4:4|
men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for Herrens, hærskarenes Guds munn har talt.
-
5
|Miquéias 4:5|
For alle folkene vandrer hvert i sin guds navn; men vi vandrer i Herrens, vår Guds navn evindelig og alltid.
-
6
|Miquéias 4:6|
På den dag, sier Herren, vil jeg samle de haltende og sanke sammen de bortdrevne og dem jeg har faret ille med,
-
7
|Miquéias 4:7|
og jeg vil la de haltende bli i live som en rest og gjøre de langt bortdrevne til et tallrikt folk. Og Herren skal være konge over dem på Sions berg fra nu og til evig tid.
-
8
|Miquéias 4:8|
Og du hjordens tårn*, du Sions datters haug! Til dig skal det nå, ja, det skal komme det forrige herredømme, kongedømmet over Jerusalems datter. / {* kongeborgens tårn.}
-
9
|Miquéias 4:9|
Hvorfor skriker du nu så høit? Er det da ingen konge i dig, eller er din rådgiver omkommet, siden veer har grepet dig som den fødende kvinnes?
-
10
|Miquéias 4:10|
Vri dig og jamre dig, Sions datter, som en fødende kvinne! For nu må du dra ut av byen og bo ute på marken, og du skal komme like til Babel. Der skal du bli utfridd, der skal Herren løse dig ut av dine fienders hånd.
-
-
Sugestões
Clique para ler Ezequiel 42-44
10 de setembro LAB 619
SERVICE
Ezequiel 42-44
Uns têm medo, outros têm vergonha, servir ao Senhor. Falta-lhes coragem até para distribuir folhetos, dizer “Jesus te ama” a alguém, dar testemunho pessoal ou convidar outra pessoa para ir à igreja. Não fazem nada, e, mesmo assim, ainda têm a desculpa esfarrapada de dizer que o melhor serviço que prestamos a Deus é o testemunho silencioso de uma vida pessoal devota. Santa ignorância!
Mas eu também, no passado, já tive uma época na minha vida em que sofri dessa síndrome de covardia. As razões que nos levam a isso são muitas, mas aqui vamos bater forte em apenas uma destas teclas, ao comentarmos os capítulos de hoje.
Ezequiel 42 apresenta uma preocupação bem fina quanto a todos os detalhes pertinentes aos quartos dos sacerdotes, que ficariam no Templo. Aqui, os aposentos dos sacerdotes na casa do Senhor, podem nos fazer lembrar: a ocasião em que Jesus disse que na casa do Pai há muitas moradas que estão sendo preparadas para nós estarmos com Ele para sempre; ou o Salmo 23, onde Davi expressa seu desejo de querer habitar – morar - na “casa do Senhor para todo o sempre”. Tentativas humanas de aproximação com o divino.
E Deus fica super feliz! Sabe quando um namorado que está distante telefona para a noiva avisando que vai chegar de viagem? Ela suspira fundo e, de peito estufado, tem a impressão de que foi a casa toda que encheu-se de um novo clima que está no ar. Quando o apaixonado Deus vê que o motivo de Sua paixão, o ser humano, quer aproximar-se, Ele se manifesta; a glória do Senhor retorna e enche o Templo. Naquela época, o templo físico. Hoje, o seu ser, que é o templo do Espírito Santo. É aí que acontece a adoração. E é por isso que quando o Senhor se manifesta assim, a presença do altar é tão importante. Porque é diante do trono, ao pé do altar, que fazemos as descobertas mais nobres.
Em Ezequiel 44, Deus é a voz ativa que fala sobre o príncipe, os levitas e os sacerdotes. O príncipe era o representante mais direto do governo de Deus, que trabalhava diretamente para Ele, servindo o Seu povo. Os levitas eram os obreiros da causa de Deus que punham a mão ma massa, no avanço da obra do Senhor. E os sacerdotes dedicavam a vida toda à orientação e à liderança de todo esse contexto religioso. E o Senhor faz questão de conversar bem de perto, com eles, sobre estes trabalhos deles, dando-lhes todo o suporte necessário.
Se Deus tem tanto interesse em nos acompanhar na obra, por que iremos temer?
Valdeci Júnior
Fátima Silva