-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
10
|Daniel 9:10|
og vi hørte ikke på Herrens, vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han forela oss ved sine tjenere, profetene;
-
11
|Daniel 9:11|
men hele Israel overtrådte din lov og vek av fra dig og hørte ikke på din røst; derfor blev den utøst over oss den forbannelse som han hadde svoret å sende, og som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov; for vi hadde syndet mot ham,
-
12
|Daniel 9:12|
og han opfylte de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere, som dømte oss, og han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noget sådant som det som har hendt i Jerusalem.
-
13
|Daniel 9:13|
Efter det som skrevet står i Mose lov, kom all denne ulykke over oss; men vi bønnfalt ikke Herren vår Gud og vendte ikke om fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet.
-
14
|Daniel 9:14|
Derfor hadde Herren ulykken stadig for øie og lot den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.
-
15
|Daniel 9:15|
Og nu, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egyptens land med sterk hånd og gjorde dig et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet, vi har vært ugudelige.
-
16
|Daniel 9:16|
Herre! La efter alle dine rettferdige gjerninger din vrede og harme vende sig bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss.
-
17
|Daniel 9:17|
Hør nu, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer og la ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre!
-
18
|Daniel 9:18|
Vend, min Gud, ditt øre hit og hør! Oplat dine øine og se våre ruiner og staden som er kalt med ditt navn! For ikke på våre rettferdige gjerninger grunner vi våre ydmyke begjæringer, som vi bærer frem for ditt åsyn, men på din store barmhjertighet.
-
19
|Daniel 9:19|
Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt og gjør det og dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.
-
-
Sugestões

Clique para ler Ezequiel 14-17
01 de setembro LAB 610
ALGUÉM
Ezequiel 14-17
Tente identificar quem é esta pessoa. Sua origem e nascimento aconteceram um lugar inóspito e sem amor. Seu nascimento foi assim: no dia em que ela nasceu, seu cordão umbilical não foi cortado, ela não foi lavada com água, para que ficasse limpa, não foi higienizada, nem enrolada em panos. Ninguém olhou para ela com piedade nem teve suficiente compaixão para fazer qualquer uma destas coisas por ela. Ao contrário, ela foi jogada fora, em campo aberto, pois, no dia em que nasceu, foi desprezada.
Então, passando um prÃncipe por perto, ele a viu esperneando em seu sangue e, enquanto ela jazia ali em sangue, ele lhe disse: Viva! E aquele prÃncipe a fez crescer como uma flor. Ela cresceu, desenvolveu-se e tornou-se a mais linda das jóias. Seus seios formaram-se e seu cabelo cresceu, mas ela ainda estava totalmente nua.
Mais tarde, quando o prÃncipe passou de novo por perto, ele olhou-a e viu que ela já tinha idade suficiente para amar; então o prÃncipe estendeu a sua capa sobre ela e cobriu sua nudez. Ele fez juramento e estabeleceu uma aliança com ela - palavra de senhor soberano - e ela se tornou dele.
Ele tinha lhe dado banho com água e, ao lavá-la, limpou seu sangue e a perfumou. O prÃncipe colocou nela um vestido bordado e lindas sandálias de peles de animais marinhos. Vestiu-a de linho fino e a cobriu de roupas caras. Adornou-a com jóias; pôs braceletes em seus braços e uma gargantilha em torno de seu pescoço; deu-lhe um pendente, pôs brincos em suas orelhas e uma linda coroa em sua cabeça. E assim, ela foi adornada com outro e prata; suas roupas eram de linho fino, tecido caro e pano bordado. Sua comida era sempre do bom e do melhor. Ela se tornou muito linda, uma rainha. Sua fama espalhou-se entre as nações por sua beleza, porque o esplendor que o prÃncipe lhe deu tornou perfeita a sua formosura. Coisa de gente grande. Nobreza!
Mas, ela se aproveitou da sua beleza e usou a sua fama para dormir com qualquer um que passava, concedendo-lhes os seus favores sexuais. Usou seus vestidos para forrar o chão na própria plataforma da igreja, onde, ali, entregava-se a qualquer um, como prostituta. Ela apanhou as jóias finas que o prÃncipe tinha lhe dado e usou todas em orgias, gastou todo o mantimento de comida com os amantes e, para ficar livre, matou os seus próprios filhos que eram também do prÃncipe.
Sabe quem é? É o sÃmbolo bÃblico das pessoas que são de Deus, mas vivem em pecado. Pode ser você e eu, diante dEle.
Valdeci Júnior
Fátima Silva