-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
1
|Daniel 7:1|
I Babels konge Belsasars første år hadde Daniel en drøm og så i sitt indre syner mens han lå på sitt leie; siden skrev han drømmen op og fortalte dens hovedinnhold.
-
2
|Daniel 7:2|
Således lød Daniels fortelling: Jeg hadde et syn om natten, og i det syn så jeg hvorledes himmelens fire vinder brøt frem over det store hav.
-
3
|Daniel 7:3|
Og fire store dyr steg op av havet, og alle var de forskjellige fra hverandre.
-
4
|Daniel 7:4|
Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, blev dets vinger revet av, og det blev løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte.
-
5
|Daniel 7:5|
Så fikk jeg se et dyr til, det annet i rekken; det var likt en bjørn og reiste sig på den ene side*; det hadde tre ribben i sitt gap mellem sine tenner, og det blev sagt til det: Stå op og et meget kjøtt! / {* d.e. på det ene forben.}
-
6
|Daniel 7:6|
Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr, som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.
-
7
|Daniel 7:7|
Derefter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som blev tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn alle de første dyr og hadde ti horn.
-
8
|Daniel 7:8|
Jeg aktet nøie på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt op mellem dem, og tre av de første horn blev rykket op for dets skyld, og dette horn hadde øine som menneskeøine og en munn som talte store ord.
-
9
|Daniel 7:9|
Mens jeg så på dette, blev det satt stoler frem, og en gammel av dager satte sig; hans klædebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild.
-
10
|Daniel 7:10|
En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham; retten blev satt, og bøker blev åpnet.
-
-
Sugestões
Clique para ler 2 Samuel 8-10
03 de abril LAB 459
MELHOR QUE A REJEIÇÃO
2Samuel 08-10
Davi era aceito por Deus e também O aceitava em sua vida. Vimos isso na leitura bíblica de ontem. Os povos vizinhos ao reino de Israel haviam rejeitado a Deus, por isso, através de Davi, agora a rejeição de Deus também estava chegando até eles. Para realizar essa obra, Davi aceitou vários homens como seus oficiais de guerra e de governo. Mefibosete era alguém cuja família inteira havia sido rejeitada. Ele esperava ser rejeitado por Davi também. Isso seria óbvio. Mas Davi não o rejeitou. E é sobre o que a Bíblia diz a respeito da rejeição que quero falar com você. Para isso, apresento-lhe argumentos tirados de um comentário muito bom: www.bibleinfo.com .
Os filhos de Deus podem ser rejeitados pelos seus amigos e família. A Bíblia diz em Marcos 6:4: “Então Jesus lhes dizia: Um profeta não fica sem honra senão na sua terra, entre os seus parentes, e na sua própria casa.” Em Salmo 27:10, está escrito: “Se meu pai e minha mãe me abandonarem, então o Senhor me acolherá.”
Jesus sabe o que é a dor da rejeição. Lucas 13:34 diz: “Jerusalém, Jerusalém, que matas os profetas, e apedrejas os que a ti são enviados! Quantas vezes quis eu ajuntar os teus filhos, como a galinha ajunta a sua ninhada debaixo das asas, e não quiseste!” Jesus foi desprezado e rejeitado pelos homens. Ele conhece esse sentimento. Veja o que é dito a respeito dEle em Isaías 53:3: “Era desprezado, e rejeitado dos homens; homem de dores, e experimentado nos sofrimentos; e, como um de quem os homens escondiam o rosto, era desprezado, e não fizemos dele caso algum.”
Nós rejeitamos a Deus quando recusamos Sua oferta de salvação. Mateus 21:42 afirma isso: “Disse-lhes Jesus: nunca lestes nas Escrituras: a pedra que os edificadores rejeitaram, essa foi posta como pedra angular; pelo Senhor foi feito isso, e é maravilhoso aos nossos olhos?”
Corremos o risco de rejeitar a Deus, e qualquer pessoa que O rejeita é um tolo. Assim é dito em Salmo 14:1: “Diz o néscio no seu coração: não há Deus. Os homens têm-se corrompido, fazem-se abomináveis em suas obras; não há quem faça o bem.”
Os amonitas tiveram a curiosidade de experimentar o que seria desprezar e rejeitar o povo de Deus. E não só perceberam o quanto isso é mau quanto também testemunharam para todos os outros que com os filhos de Deus relaciona-se e não rejeita-se.
Precisamos agir assim: no lugar da rejeição, sempre procurarmos cultivar a aceitação. Você gosta de sentir-se aceito? Então trate as outras pessoas assim, e Deus aceitará o seu bom coração.
Valdeci Júnior
Fátima Silva