-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930)
-
-
1
|Daniel 7:1|
I Babels konge Belsasars første år hadde Daniel en drøm og så i sitt indre syner mens han lå på sitt leie; siden skrev han drømmen op og fortalte dens hovedinnhold.
-
2
|Daniel 7:2|
Således lød Daniels fortelling: Jeg hadde et syn om natten, og i det syn så jeg hvorledes himmelens fire vinder brøt frem over det store hav.
-
3
|Daniel 7:3|
Og fire store dyr steg op av havet, og alle var de forskjellige fra hverandre.
-
4
|Daniel 7:4|
Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, blev dets vinger revet av, og det blev løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte.
-
5
|Daniel 7:5|
Så fikk jeg se et dyr til, det annet i rekken; det var likt en bjørn og reiste sig på den ene side*; det hadde tre ribben i sitt gap mellem sine tenner, og det blev sagt til det: Stå op og et meget kjøtt! / {* d.e. på det ene forben.}
-
6
|Daniel 7:6|
Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr, som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.
-
7
|Daniel 7:7|
Derefter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som blev tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn alle de første dyr og hadde ti horn.
-
8
|Daniel 7:8|
Jeg aktet nøie på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt op mellem dem, og tre av de første horn blev rykket op for dets skyld, og dette horn hadde øine som menneskeøine og en munn som talte store ord.
-
9
|Daniel 7:9|
Mens jeg så på dette, blev det satt stoler frem, og en gammel av dager satte sig; hans klædebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild.
-
10
|Daniel 7:10|
En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham; retten blev satt, og bøker blev åpnet.
-
-
Sugestões
Clique para ler Juízes 13-16
19 de março LAB 444
DALILA
Juízes 13-16
A casa de Dalila ficava junto à margem de um rio. Ela foi uma mulher que serviu como instrumento dos chefes dos filisteus para acabar com Sansão e sua missão.
Sansão é o herói de Deus. Sua aparição como libertador de Israel ainda é um mistério. Ele foi escolhido e preparado por Deus para este propósito de uma forma muito única. Mas Sansão, o herói, mostrou um defeito fatal: sucumbir-se facilmente aos encantos das mulheres. Uma mulher o subjugou e tirou vantagem de seu domínio sobre ele.
Mesmo antes de conhecer Dalila, em Gaza, Sansão viu uma prostituta e foi ter com ela. Os filisteus trancaram as portas da cidade porque o plano era atacar Sansão ao amanhecer. Mas, à meia noite, Sansão se levantou, e como diz a Bíblia, tomando as portas da cidade com os seus dois pilares e as suas trancas, colocou tudo sobre as costas e foi embora.
Depois disso, ele se apaixonou por essa mulher que morava no vale de Soreque e se chamava Dalila. Este nome até que parece soar gostoso aos nossos ouvidos, mas o que Sansão achou na casa daquela mulher foi a morte. Ela fingiu que o amava e o seduziu com a exigência de que, como prova do amor que ele deveria dar-lhe, em correspondência ao amor que ela já lhe dera, deveria dizer qual era o segredo de sua força. “Como é que você diz que me ama, enquanto o seu coração está longe de mim?”, esse era o seu argumento. E para escapar dessa, Sansão pregou-lhe mentiras três vezes. Sansão também não era fácil; colocava-a à prova e no final se saía bem, como um invencível. Até que o segredo não fosse revelado, é claro.
Mas Dalila foi tecendo uma teia infalível de engano e de sedução. A cada dia, ela o pressionava e importunava. Finalmente ela conseguiu fazer com que Sansão ficasse profundamente depressivo. Logo, enfraquecido pela doença emocional, ele revelou-lhe o segredo. E foi então, nessa ocasião, que Sansão foi reduzido à impotência nas mãos dos seus numerosos inimigos.
O que se destaca da conduta de Dalila é simplesmente o fato de que ela usou o atrativo feminino que ela tinha de forma ilegítima, com um propósito destruidor e homicida. E com certeza, qualquer mulher que finja amor e use suas armas femininas para realizar conquistas egoístas, está fazendo o jogo de Dalila. O encanto feminino e as atrações do carinho são dons de Deus. A mulher os recebeu do Criador. Entretanto, Deus castigará quem os use de um modo trivial ou frívolo, pois Ele os concedeu com propósitos muito mais elevados.
Fonte: www.adorador.com
Valdeci Júnior
Fátima Silva