-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
70
|Esdras 2:70|
Både prestene og levittene og nogen av det menige folk og sangerne og dørvokterne og tempeltjenerne bosatte sig i sine byer, og hele Israel ellers bodde i sine byer.
-
1
|Esdras 3:1|
Da den syvende måned kom, og Israels barn bodde i sine byer, samlet folket sig som en mann i Jerusalem.
-
2
|Esdras 3:2|
Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffere på det, som skrevet står i den Guds mann Moses' lov.
-
3
|Esdras 3:3|
De reiste alteret på dets gamle sted, for det var kommet en redsel over dem for de folk som bodde i bygdene rundt omkring; og de ofret på det brennoffere til Herren, både morgen- og aften-brennoffere.
-
4
|Esdras 3:4|
Så holdt de løvsalenes fest, således som det er foreskrevet, og ofret brennoffer hver dag efter det fastsatte tall og på lovbefalt måte, hver dag de offer som var foreskrevet for den dag.
-
5
|Esdras 3:5|
Siden ofret de det daglige brennoffer og de offer som hørte til nymånedagene og alle Herrens hellige høitider, og likeledes hver gang nogen kom med et frivillig offer til Herren.
-
6
|Esdras 3:6|
Fra den første dag i den syvende måned begynte de å ofre brennoffere til Herren, før ennu grunnvollen til Herrens tempel var lagt.
-
7
|Esdras 3:7|
Så gav de penger til stenhuggerne og tømmermennene og mat og drikke og olje til sidonierne og tyrierne forat de skulde føre sedertømmer fra Libanon sjøveien til Joppe, efter den fullmakt som kongen i Persia Kyros hadde gitt dem.
-
8
|Esdras 3:8|
I det annet år efterat de var kommet til Guds hus i Jerusalem i den annen måned, tok de fatt på verket, Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, med deres andre brødre, prestene og levittene, og alle de som fra fangenskapet var kommet til Jerusalem. De satte levittene fra tyveårsalderen og opover til å føre tilsyn med arbeidet på Herrens hus.
-
9
|Esdras 3:9|
Og Josva med sine sønner og brødre og Kadmiel med sine sønner, Hodavjas efterkommere, stod alle som én og hadde tilsyn med dem som utførte arbeidet på Guds hus; og det samme gjorde Henadads efterkommere med sine sønner og brødre, som også hørte til levittene.
-
-
Sugestões
Clique para ler 1 Crônicas 13-16
05 de maio LAB 491
O MEU VIOLÃOZINHO
1Crônicas 13-16
Ontem, comentei um pouquinho sobre um aspecto da depressão. Na realidade, a depressão é uma tristeza crônica que se transformou num quadro clínico, patológico, onde a saúde fica carente de tratamento médico. Mas podemos fugir da depressão se agirmos como Davi.
Imagine um dia corrido. Tentarei descrever um dos meus dias de rotina, que acontece sempre.
Levanto bem cedo e procuro a presença de Deus. Aí entra 1Crônicas 13, cujo título na minha Bíblia é “O Retorno da Arca”. É meu primeiro momento do dia: o retorno da presença de Deus para minha vida, ou melhor, meu retorno para Deus.
Daí, faço muitas caminhadas dentro de casa, me organizando e interagindo com minha família. Agora, relaciono com 1Crônicas 14, cujo título é “O Palácio e a Família de Davi”. Como no último versículo, minha família se espalha para a correria do dia-a-dia. Muitas idas e vindas...
1Crônicas 15: trabalhando para Deus, em nome de Deus, com Deus, por Deus, interagindo com pessoas, passando por algumas decepções de relacionamentos, participando de nomeações, ouvindo barulho... Ufa! E o dia termina, no auge da correria do estresse. Volto para casa. Final do capítulo 15, começo do 16. Ligo o som e vou ouvindo.
1Crônicas 16: chego em casa e pego meu violão. Vou tocar alguma coisa.
Aí, lembro de uma música de Chitãozinho e Xororó, que diz: “O grande Mestre do céu, nosso Criador, quando nascemos um dom nos dá. E cada um segue a vida, o seu destino... E ...nós nascemos só pra cantar...” Deus nos fez para cantar! “Quem canta, os males espanta!” diz a música. E essa música simples nos ensina uma grande lição, quando diz: “a gente é feliz”. Sim! Quando cantamos, mandamos a tristeza para o ar, igual Davi fazia, “...tal qual um pássaro livre no ar. Pensando bem nós temos algo em comum, porque nascemos só pra cantar.” Esses cantores seguem “dizendo/cantando” que cantam em qualquer hora e lugar.
É pensando no propósito do Criador, que vejo o exemplo de Davi nesse salmo que ele escreveu e está na leitura de hoje. Embora estejamos lendo o livro de Crônicas, no fim da história bíblica, tem um salmo. A música, o louvor a Deus, não deve ser deixado só para certos momentos. Ela deve fazer parte de tudo e o louvor deve preencher todo o nosso viver. Esse era o segredo de Davi. Ele tinha uma vida agitada, corrida, estressante, mas conseguia sobreviver a isso louvando a Deus. Por isso, quando chegar em casa, vou pegar, de novo, meu violãozinho.
E você? O que vai fazer para inserir o louvor em seu viver?
.
Valdeci Júnior
Fátima Silva