-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
1
|Esdras 9:1|
Da alt dette var fullført, kom høvdingene til mig og sa: Hverken Israels folk eller prestene og levittene har skilt sig fra folkene rundt om i landene, som de burde ha gjort på grunn av de vederstyggelige skikker som har rådet blandt dem - blandt kana'anittene, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
-
2
|Esdras 9:2|
For de har tatt hustruer for sig og sine sønner blandt deres døtre, så den hellige ætt har blandet sig med folkene i landene, og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre sig skyldige i denne utroskap.
-
3
|Esdras 9:3|
Da jeg hørte dette, sønderrev jeg min kjortel og min kappe og rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.
-
4
|Esdras 9:4|
Da samlet de sig hos mig alle de som på grunn av Israels Guds ord var forferdet over de hjemkomnes utroskap, mens jeg satt der i stum sorg like til aftenofferet skulde frembæres.
-
5
|Esdras 9:5|
Men ved tiden for aftenofferet reiste jeg mig fra mitt sørgesete i min sønderrevne kjortel og min sønderrevne kappe, og jeg kastet mig på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud
-
6
|Esdras 9:6|
og sa: Min Gud! Jeg skammer mig og blues for å løfte mitt ansikt op mot dig, min Gud! For våre misgjerninger er vokset oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.
-
7
|Esdras 9:7|
Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dag, og for våre misgjerninger har vi med våre konger og prester vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangenskap, til plyndring og vanære, som det viser sig på denne dag.
-
8
|Esdras 9:8|
Men nu er for et lite øieblikk nåde blitt oss til del fra Herren vår Gud, så han har levnet og frelst en rest av oss og gitt oss et fotfeste på sitt hellige sted, forat vår Gud kunde la våre øine lyse og gi oss litt ny livskraft i vår trældom.
-
9
|Esdras 9:9|
For træler er vi; men vår Gud har ikke forlatt oss i vår trældom, han har latt oss finne nåde hos Persias konger, så de gav oss ny livskraft til å bygge op vår Guds hus og gjenreise dets ruiner og gav oss et hegnet bosted i Juda og i Jerusalem.
-
10
|Esdras 9:10|
Men, vår Gud, hvad skal vi si efter alt dette? For vi har forlatt dine bud,
-
-
Sugestões

Clique para ler Jó 18-19
07 de junho LAB 524
REESPERANÇA
JÓ 18-19
Ontem, comentei sobre os desesperançados. E desesperança não é o mesmo que desespero. Você é um esperançoso, desesperançado ou desesperado? Jó estava desesperançado, mas não desesperado. Ele não via luz no fim do túnel, mas continuou com os pés no chão, firme, esperando para ver o que iria acontecer.
Jesus viveu isso quando estava no Getsemani. A angústia de Cristo era tão grande, que Ele não conseguia enxergar nada além daquele sofrimento e do fim dEle, a morte. Teoricamente, sabia que iria ressuscitar, mas naquela altura da senda, era como se tivesse uma cortina em Sua frente, formando uma zona cinzenta, que não lhe permitia ver mais nada. Então, Ele orou: “Pai, se possível, passa de mim esse cálice.” De certa forma, o mesmo aconteceu com Elias quando correu para o deserto, com medo de Jezabel. Ele sabia que o Deus poderoso estava ao seu lado e não precisaria ter medo. Mas na hora da angústia, não conseguiu enxergar nitidamente. Isso pode acontecer com o cristão. Embora não sendo o ideal planejado por Deus, o cristão, mesmo tendo a teoria da esperança na mente, pode passar pelo conflito da desesperança.
Um exemplo é o caso de um cristão que sofre de depressão. Existem muitas pessoas boas que ainda não compreendem ou saibam lidar com esses casos. Aí, quando alguém tem depressão, quer fazer exorcismo ou falar para o depressivo que ele precisa ter fé como se essa doença fosse um problema espiritual. Isso é um absurdo!
Se não entende bem sobre o assunto ou tem dificuldade de lidar com alguém que está com depressão e você não sabe o que fazer, recomendo que leia o livro “Por que algumas pessoas sofrem de depressão?”, escrito por Marcelo Aguiar, da Editora Betânia. O livro ajuda os cristãos a entender que um irmão pode passar pela depressão, que é um tipo de desesperança, também, mas que não precisa ser o fim. Se você se sente depressivo, desesperançado, saiba que isso pode, deve, e em nome de Jesus, vai passar!
No caso de Jó, passou. “Eu sei que o meu redentor vive, e que no fim se levantará sobre a terra. E depois que o meu corpo estiver destruído e sem carne, verei a Deus. Eu o verei com os meus próprios olhos; eu mesmo, e não outro. Como anseia no meu peito o coração!” Essas sim, são palavras cheias de esperança.
Então, mesmo que você passe por uma tristeza profunda, não se culpe por sofrer de depressão. Deus sabe que você é um ser humano e que sofre. Tenha em mente que, apesar de sentir-se desesperançado, não deve perder a esperança.
Valdeci Júnior
Fátima Silva