-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
11
|Daniel 11:11|
Da skal Sydens konge* bli harm og dra ut og stride mot Nordens konge, og han skal stille op en stor hær, men den skal gis i hans* hånd. / {* Ptolemeus Filopator.}
-
12
|Daniel 11:12|
Når denne hær er sprengt, skal han bli overmodig; han skal felle titusener, men allikevel ikke få overmakten.
-
13
|Daniel 11:13|
Og Nordens konge* skal komme igjen og stille op en hær som er ennu større enn den første; og når nogen år er gått til ende, skal han komme med en stor hær og store forråd. / {* Antiokus den store. DNL 11, 10.}
-
14
|Daniel 11:14|
Og i de tider skal mange reise sig mot Sydens konge*, og voldsmenn** av ditt eget folk skal også reise sig, så synet blir stadfestet; men de skal falle. / {* Egyptens konge Ptolemeus Epifanes.} / {** ugudelige jøder som falt fra Egypten og holdt sig til Antiokus.}
-
15
|Daniel 11:15|
Og Nordens konge skal komme og opkaste en voll og innta en sterk festning*, og Sydens makt skal ikke kunne holde stand, og enn ikke hans** utvalgte mannskap har kraft til å holde stand. / {* Sidon.} / {** Egyptens konges.}
-
16
|Daniel 11:16|
Og den som rykker mot ham, skal gjøre som han vil, og ingen skal kunne stå sig mot ham; han skal feste fot i det fagre land* og føre ødeleggelse med sig. / {* DNL 8, 9.}
-
17
|Daniel 11:17|
Og han* skal ta sig fore å komme med hele sitt rikes makt**, men er villig til å inngå forlik, og det skal han også få i stand; og en kvinne, sin egen datter***, skal han gi ham, forat hun skal volde ødeleggelse; men det skal ikke komme i stand og ikke lykkes for ham. / {* Antiokus den store.} / {** imot Egyptens konge.} / {*** Kleopatra, datter av Antiokus.}
-
18
|Daniel 11:18|
Så skal han vende sig mot øene og innta mange, men en hærfører* skal gjøre ende på hans hån og endog la hans hån falle tilbake på ham selv. / {* Lucius Scipio.}
-
19
|Daniel 11:19|
Da skal han vende sig mot festningene i sitt eget land, men han snubler og faller og er ikke mere til.
-
20
|Daniel 11:20|
Og på hans plass skal det opstå en* som skal la en skattekrever** dra gjennem rikets pryd***; og nogen dager efter skal han omkomme, men ikke ved vrede, heller ikke i krig****. / {* Seleukus Filopator, konge i Syria.} / {** Heliodorus.} / {*** Judea.} / {**** Seleukus blev drept med gift av Heliodorus.}
-
-
Sugestões
Clique para ler Eclesiastes 9-12
20 de julho LAB 567
DESTINO BOM
Eclesiastes 09-12
Se, atualmente, existisse inferno (um lugar para onde as pessoas más já estivessem indo assim que morressem) precisaríamos riscar fora um versículo da leitura bíblica de hoje: Eclesiastes 12:7, que nos ensina sobre o estado do homem, quando morrer: “o pó volte à terra, de onde veio, e o espírito volte a Deus, que o deu.” Esse verso nos dá uma clara evidência de que não existe inferno.
Mas como assim? Esse verso está se referindo a todos os seres humanos. Tanto o justo quanto o ímpio, quando morrem, têm o mesmo destino. Ou seja, o pó (o corpo) do ímpio vai para a terra, quando ele morre, e o espírito dele vai para Deus, assim como acontece com o justo. Talvez você pergunte: “Como pode ser isso? A alma da pessoa má vai para o Céu também?” É aí que vem o ponto “X” do entendimento desse verso: quem disse que o ser humano tem uma alma? O ser humano não TEM alma. Cada pessoa É uma alma.
Aqui em Eclesiastes 12:7, a palavra espírito, no original hebraico, é “ruah”, e significa “vento”, “fôlego de vida”. É a mesma palavra que está em Genesis 2:7, quando Deus soprou no nariz de Adão, o “ruah”, ou seja, o sopro, o vento, o fôlego de vida. O interessante é que em nenhum lugar a Bíblia ensina que “ruah” seja uma entidade, ou tenha uma identidade ou uma inteligência. Tanto é que até os animais também têm “ruah”. No original hebraico, em Eclesiastes 3:19-21, a mesma palavra – ruah – é usada para referir-se ao espírito dos animais. Então um cachorro, uma vaca, um cavalo, também teriam uma alma que vai pro Céu ou pro inferno? Não tem como, percebe? Porque o “ruah” dos animais, que é igual ao do ser humano, nada mais é do que a respiração, o fôlego, sopro, um ar em movimento.
Então, a explicação do que Eclesiastes 12:7 está dizendo é a seguinte: quando alguém morre, o corpo apodrece, e o vento de sua respiração, o fôlego, volta para a atmosfera que pertence a Deus. É apenas isso. Entendeu? Fácil, não é? E aí, é claro, quando Jesus voltar, na ressurreição, Deus vai nos recriar, com carne e osso novamente, e nós vamos para o Céu, viver com Ele para sempre (1Coríntios 15 e 1Tessalonicenes 4).
Portanto, o que faz parte da nossa esperança é a ressurreição. De acordo com o final de Eclesiastes, se aceitarmos a bondade de Deus enquanto estamos vivendo esta vida, nosso destino, quando ressuscitarmos, será um destino bom. Isso é o que desejo para você. Vamos viver no Céu para sempre?
Valdeci Júnior
Fátima Silva