-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
19
|Ester 9:19|
Derfor høitideligholder jødene på landet - de som bor i landsbyene - den fjortende dag i måneden adar som en gledesdag med gjestebud og høitid, og på den sender de hverandre gaver av den mat de har laget til.
-
20
|Ester 9:20|
Mordekai skrev op disse hendelser og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus' landskaper, nær og fjern,
-
21
|Ester 9:21|
og fastsatte det som en lov for dem at de år efter år skulde høitideligholde den fjortende dag og den femtende dag i måneden adar,
-
22
|Ester 9:22|
fordi det var på de dager jødene hadde fatt ro for sine fiender, og fordi det var i den måned deres bedrøvelse hadde vendt sig til glede og deres sorg til høitid; derfor skulde de gjøre disse dager til gjestebuds- og gledesdager og sende mat til hverandre og gaver til de fattige.
-
23
|Ester 9:23|
Jødene vedtok som fast skikk hvad de hadde begynt å gjøre, og hvad Mordekai hadde skrevet til dem om;
-
24
|Ester 9:24|
for agagitten Haman, Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde lagt råd op mot jødene for å utrydde dem og kastet pur, det er lodd, for å ødelegge og utrydde dem,
-
25
|Ester 9:25|
men da det kom kongen for øre, hadde han ved et brev påbudt at det onde råd han hadde lagt op mot jødene, skulde vende tilbake på hans eget hode, så han selv og hans sønner blev hengt i galgen.
-
26
|Ester 9:26|
Derfor kalte de disse dager purim efter ordet pur. Og på grunn av alt det som stod i dette brev, og det som de selv hadde sett, og som hadde hendt dem,
-
27
|Ester 9:27|
fastsatte jødene og vedtok som ubrytelig skikk for sig og sine efterkommere og for alle som gikk over til deres tro, at de år efter år skulde høitideligholde disse to dager efter forskriften om dem og på den for dem fastsatte tid,
-
28
|Ester 9:28|
og at disse dager skulde ihukommes og høitideligholdes gjennem alle tider, i hver ætt, i hvert landskap og i hver by, og at disse purim-dager ikke skulde falle bort blandt jødene, og minnet om dem aldri ophøre blandt deres efterkommere.
-
-
Sugestões
Clique para ler 1 Crônicas 13-16
05 de maio LAB 491
O MEU VIOLÃOZINHO
1Crônicas 13-16
Ontem, comentei um pouquinho sobre um aspecto da depressão. Na realidade, a depressão é uma tristeza crônica que se transformou num quadro clínico, patológico, onde a saúde fica carente de tratamento médico. Mas podemos fugir da depressão se agirmos como Davi.
Imagine um dia corrido. Tentarei descrever um dos meus dias de rotina, que acontece sempre.
Levanto bem cedo e procuro a presença de Deus. Aí entra 1Crônicas 13, cujo título na minha Bíblia é “O Retorno da Arca”. É meu primeiro momento do dia: o retorno da presença de Deus para minha vida, ou melhor, meu retorno para Deus.
Daí, faço muitas caminhadas dentro de casa, me organizando e interagindo com minha família. Agora, relaciono com 1Crônicas 14, cujo título é “O Palácio e a Família de Davi”. Como no último versículo, minha família se espalha para a correria do dia-a-dia. Muitas idas e vindas...
1Crônicas 15: trabalhando para Deus, em nome de Deus, com Deus, por Deus, interagindo com pessoas, passando por algumas decepções de relacionamentos, participando de nomeações, ouvindo barulho... Ufa! E o dia termina, no auge da correria do estresse. Volto para casa. Final do capítulo 15, começo do 16. Ligo o som e vou ouvindo.
1Crônicas 16: chego em casa e pego meu violão. Vou tocar alguma coisa.
Aí, lembro de uma música de Chitãozinho e Xororó, que diz: “O grande Mestre do céu, nosso Criador, quando nascemos um dom nos dá. E cada um segue a vida, o seu destino... E ...nós nascemos só pra cantar...” Deus nos fez para cantar! “Quem canta, os males espanta!” diz a música. E essa música simples nos ensina uma grande lição, quando diz: “a gente é feliz”. Sim! Quando cantamos, mandamos a tristeza para o ar, igual Davi fazia, “...tal qual um pássaro livre no ar. Pensando bem nós temos algo em comum, porque nascemos só pra cantar.” Esses cantores seguem “dizendo/cantando” que cantam em qualquer hora e lugar.
É pensando no propósito do Criador, que vejo o exemplo de Davi nesse salmo que ele escreveu e está na leitura de hoje. Embora estejamos lendo o livro de Crônicas, no fim da história bíblica, tem um salmo. A música, o louvor a Deus, não deve ser deixado só para certos momentos. Ela deve fazer parte de tudo e o louvor deve preencher todo o nosso viver. Esse era o segredo de Davi. Ele tinha uma vida agitada, corrida, estressante, mas conseguia sobreviver a isso louvando a Deus. Por isso, quando chegar em casa, vou pegar, de novo, meu violãozinho.
E você? O que vai fazer para inserir o louvor em seu viver?
.
Valdeci Júnior
Fátima Silva