-
-
Det Norsk Bibelselskap (1930) -
-
21
|Lamentações 1:21|
De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet mig; alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet sig over at du har gjort det. Men du lar komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.
-
22
|Lamentações 1:22|
La all deres ondskap komme for ditt åsyn, og gjør mot dem som du har gjort mot mig for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.
-
1
|Lamentações 2:1|
Hvor Herren i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og han har ikke kommet i hu sine føtters skammel* på sin vredes dag. / {* 1KR 28, 2. SLM 132, 7.}
-
2
|Lamentações 2:2|
Herren har uten skånsel tilintetgjort alle Jakobs boliger, han har i sin vrede brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden; han har vanhelliget riket og dets fyrster.
-
3
|Lamentações 2:3|
Han har i brennende vrede avhugget hvert horn i Israel, dradd sin høire hånd tilbake for fiendens åsyn* og satt Jakob i brand lik en ildslue som fortærer rundt omkring. / {* d.e. latt fienden uhindret trenge frem.}
-
4
|Lamentações 2:4|
Han har spent sin bue som en fiende, stilt sig med sin høire hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øie; i Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild.
-
5
|Lamentações 2:5|
Herren er blitt som en fiende, han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet sorg på sorg over Judas datter.
-
6
|Lamentações 2:6|
Han har med vold revet ned sitt gjerde som gjerdet om en have, han har ødelagt sitt forsamlingssted; Herren har latt høitid og sabbat bli glemt i Sion, og i sin vrede og harme forskutt konge og prest.
-
7
|Lamentações 2:7|
Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt dets* palassers murer i fiendens vold; de** lot sin røst høre i Herrens hus som på en høitidsdag. / {* Jerusalems.} / {** fiendene. SLM 74, 4.}
-
8
|Lamentações 2:8|
Herren tenkte på å ødelegge Sions datters mur, han strakte ut målesnoren, han drog ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge; forfalne ligger de der alle.
-
-
Sugestões

Clique para ler Números 20-21
18 de fevereiro LAB 415
NÃO RECLAME!
Números 20-21
Você já conviveu ou convive com pessoas que são viciadas em reclamar? Se alguém troca os computadores, reclamam por não saber manusear os novos programas. Se pintam as paredes, reclamam porque o ambiente ficou diferente. Se faz sol, reclamam que está muito quente. Se chove, reclamam que vão se molhar... Conseguem estragar a melhor das intenções.
No relato de hoje, vemos o povo de Israel reclamando de tudo. A reclamação foi tanta que Deus tomou uma atitude drástica: enviou serpentes venenosas para morder o povo. Muitos morreram. Talvez, ao lermos essa história, torcemos o nariz e criticamos o povo de Israel, mas quantas vezes Deus tem algo grandioso para nos dar e nos focamos em coisas menores. O que deveríamos fazer é mudar paradigmas, ou seja, mudar a visão de enxergar as coisas.
Stephen R. Covey, em seu livro “Os 7 Hábitos das Pessoas Altamente Eficazes”, diz que recorda “de uma mudança de paradigma que aconteceu em uma manhã de domingo no metrô de Nova Iorque. As pessoas estavam calmamente sentadas, lendo jornais, divagando... Subitamente um homem entrou no vagão do metrô com os filhos. As crianças faziam algazarra e se comportavam mal, de modo que o clima mudou instantaneamente.
O homem sentou-se a meu lado e fechou os olhos, aparentemente ignorando a situação. As crianças corriam de um lado para o outro, atiravam coisas, incomodando a todos. Mesmo assim, o homem a meu lado não fazia nada. Ficou impossível evitar a irritação. Eu não conseguia acreditar que ele pudesse ser tão insensível. Dava para perceber que as demais pessoas estavam irritadas também. A certa altura, enquanto ainda conseguia manter a calma e o controle, virei para ele e disse:
- Senhor, seus filhos estão perturbando muitas pessoas. Será que não poderia dar um jeito neles?
O homem olhou para mim, como se estivesse tomando consciência da situação naquele exato momento, e disse calmamente:
- Sim, creio que o senhor tem razão. Acho que deveria fazer alguma coisa. Acabamos de sair do hospital, onde a mãe deles morreu há uma hora. Eu não sei o que pensar, e parece que eles também não sabem como lidar com isso.”
Segundo o autor, naquele momento, seu paradigma mudou. De repente, ele começou a enxergar as coisas de outro modo.
Muita gente, quando passa por uma crise séria, uma mudança, assim como o povo de Israel, não entende que a situação traz crescimento. Deus queria dar muito mais ao povo, mas ainda não estavam preparados. No seu dia-a-dia, procure encarar a vida segundo a visão de Deus. Para isso, esteja em sintonia com Ele, buscando cumprir Seus desígnios.
Não reclame!
Valdeci Júnior
Fátima Silva